BMI og midjemål

BMI alene sier lite. Sammen med midjemålet sier det atskillig mer – og for noen befolkningsgrupper går grensene ved lavere tall enn de du vanligvis ser oppgitt.

Hvorfor bakgrunn står i skjemaet

Dette er ikke et forsøk på å sortere folk. Det er fordi Helsedirektoratets retningslinje sier det rett ut: det er et annet risikobilde knyttet til overvekt og abdominal fedme, og andre grenser gjelder for visse etniske grupper. Verdens helseorganisasjon anbefaler at en BMI mellom 18,5 og 22,0 er sunt for den sørasiatiske befolkningen, og at BMI under 23 er forbundet med lav risiko for diabetes type 2. En konsensusgruppe i India har definert fedme i denne befolkningen som BMI 25 eller over – mot 30 for europeere.

Praktisk betyr det at en person med sørasiatisk bakgrunn kan ha en BMI som ser helt grei ut på en vanlig tabell, og likevel ha en risiko som tilsvarer betydelig overvekt hos en europeer. Diabetes debuterer dessuten ofte 10–15 år tidligere og ved lavere grad av overvekt.

Midjemålet

Retningslinjen bruker 94 cm for menn og 80 cm for kvinner som grense for abdominal overvekt. Er midjemålet over dette, «styrker det behandlingsindikasjonen» – altså grunnen til å gjøre noe med vekten. Fettet rundt organene i bukhulen er metabolsk mer aktivt enn fettet på lår og hofter, og det er dette fettet som henger sterkest sammen med insulinresistens.

Hva BMI ikke fanger opp

BMI skiller ikke mellom muskler og fett, og den sier ingenting om hvor på kroppen fettet sitter. En veltrent person kan havne i «overvekt»-kategorien uten at det betyr noe som helst, og en person med normal BMI kan ha betydelig bukfett. Det er derfor midjemålet står i samme skjema.