Barnehage og skole – individuell plan og opplæring

Av Sukkersyke.nets redaksjon · Ansvarlig redaktør Terje Moy · Oppdatert september 2026 · Faktasjekket mot Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for diabetes

Et barn med diabetes type 1 skal gå i den barnehagen og på den skolen det ellers ville gått i. For at det skal fungere, må de voksne der vite hva barnet har, hva de skal se etter, og hva de skal gjøre når blodsukkeret faller. Helsedirektoratet anbefaler at familien får en skriftlig tiltaksplan som kan deles med skole, barnehage, idrettsledere og andre omsorgspersoner.

Dette er den delen av diabeteshverdagen som handler minst om medisin og mest om avtaler mellom voksne. Den er også den delen foreldre oftest opplever som utrygg, fordi ansvaret flyttes ut av hjemmet til noen som ikke har valgt å bli fagpersoner på blodsukker. Under går vi gjennom hva som bør på plass, i hvilken rekkefølge, og hvor vi ikke kan gi deg et endelig svar.

Hva de ansatte må vite

Helsenorge formulerer minstekravet kort: det er viktig at ansatte i skole og barnehage, og eventuelt idrettsledere, vet om barn og unge som har diabetes type 1, og hvordan de kan bistå hvis barnet trenger hjelp. Det er ikke et krav om at de skal bli eksperter. Det er et krav om at de skal kjenne igjen en føling og vite hva de gjør da.

I praksis betyr det tre ting. De må vite hvordan barnet oppfører seg når blodsukkeret er lavt – hos små barn viser det seg ofte som humørskifte før barnet klarer å si noe selv. De må vite hvor følingsmaten ligger og at den alltid skal være innen rekkevidde, også i gymsalen og på tur. Og de må vite hvem de ringer, og når de ringer 113 i stedet for foreldrene.

Det siste punktet er verdt å avtale i klartekst, for det er her usikkerheten sitter. En voksen som er i tvil om hun skal ringe nødnummer for et barn hun har ansvar for, bruker tid hun ikke har. Står det svart på hvitt i planen hva som utløser 113, forsvinner nølingen.

Den skriftlige planen

Helsedirektoratet anbefaler uttrykkelig at foresatte til barn med diabetes type 1 får skriftlig informasjon og veiledning, og at det lages en tiltaksplan som kan deles med skole, barnehage, trenere og andre omsorgspersoner. Innholdet retningslinjen nevner, er konkret:

• hvilke aktiviteter barnet deltar i, med intensitet, varighet og hvor ofte
• når glukosenivået skal måles – før og etter fysisk aktivitet
• hvilken type og mengde karbohydrat barnet bør få før, under og etter aktivitet
• hvordan insulindosene kan tilpasses ulike former for aktivitet
• hvordan tidspunktet på dagen påvirker risikoen for lavt blodsukker
• hvilken tilrettelegging, hvilke hjelpemidler og hvilken oppfølging barnet trenger

Planen er altså ikke et skjema barnehagen fyller ut. Den skrives av familien sammen med diabetessykepleieren på barneavdelingen, med utgangspunkt i akkurat dette barnets behandling, og så leveres den til dem som skal bruke den. Vår erfaring fra andre deler av helsevesenet gjelder også her: en avtale som bare er muntlig, forsvinner ved første vikar.

Gå gjennom planen på nytt ved hvert skoleår, ved bytte av kontaktlærer og hver gang behandlingen endres – for eksempel når barnet går fra penn til pumpe og sensor. Et dokument som beskriver en behandling barnet ikke lenger har, er verre enn ikke noe dokument.

Hvem gir insulin?

Dette er spørsmålet som skaper mest uro, og svaret er dessverre ikke det samme overalt. Det avtales konkret mellom familien, barnehagen eller skolen og kommunen, og løsningen avhenger av hvor gammelt barnet er og hvor selvstendig det er i egenbehandlingen.

Grovt sagt går det tre veier. Et lite barn i barnehagen kan ikke gjøre det selv, og en voksen må derfor både beregne og gi dosen. Et barn i barneskolealder gjør ofte mer og mer selv, men trenger en voksen som kontrollerer at regnestykket stemmer før insulinet settes. En ungdom på ungdomsskolen håndterer det som regel helt selv, og trenger først og fremst at det er greit å gjøre det uten å måtte forklare seg.

Det som uansett bør stå skriftlig, er hvem som har oppgaven, hvem som er stedfortreder når den personen er syk, og hva som skjer på dager uten den faste voksne. Mange familier opplever nettopp vikardager og SFO-ettermiddager som det svake leddet.

Håndtering av legemidler i barnehage, skole og skolefritidsordning er dekket av et eget rundskriv fra myndighetene, og Helsedirektoratet viser til det i retningslinjen sin. Det er dokumentet skolen eller kommunen skal bygge sine rutiner på, og det er verdt å be om å få se rutinen deres i stedet for å diskutere prinsipper.

Opplæringen av de ansatte

Opplæring er ikke foreldrenes jobb alene. Sykehusets diabetesteam har en veiledningsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og de tverrfaglige diabetesteamene skal fungere som ressurs for helsepersonell og skoler i nærområdet. I praksis betyr det at diabetessykepleieren kan komme til barnehagen eller skolen, eller ta det på video, og lære opp dem som skal ha ansvaret.

Be om dette tidlig, og be om at flere enn én person er med. Blir kunnskapen sittende hos én ansatt, blir den samme ansatte uunnværlig, og familien får en ny ting å være redd for hver gang hun har fri. Diabetesforbundet har også eget materiell for skolehverdag og barnehage som Helsedirektoratet viser til, og som er laget for å deles ut til ansatte.

Når barnet selv skal forklare noe til klassen, er det en helt egen sak. Noen vil fortelle alle, noen vil ikke at én eneste medelev skal vite. Begge deler er legitime, og avveiningen er tema i å fortelle andre om diabetesen.

Skoledagen: måltider, prøver og gymtimer

Matpakken er det enkleste å løse, fordi den er kjent på forhånd. Karbohydratmengden kan beregnes hjemme om morgenen, og de fleste familier finner fort en standardmatpakke der tallet er det samme hver dag. Tallene for vanlige matvarer finner du i karbohydrattabellen, og selve metoden er forklart i karbohydrattelling. Hva som faktisk fungerer i en niste, er tema i matpakke og lunsj.

Det uforutsigbare er alt annet: en gymtime som flyttes, en utflukt som varer lenger enn planlagt, en prøve som gjør barnet stresset. Fysisk aktivitet senker blodsukkeret både under økten og i mange timer etterpå, og derfor bør gymtimer og trening stå i planen med egne tiltak. Det er gjennomgått for seg i idrett og aktivitet med diabetes.

Et punkt som ofte glemmes: barnet skal kunne måle og spise når det trenger det, også midt i en time og også under en prøve. Det bør stå skriftlig, slik at det ikke blir en forhandling med en lærer som ikke kjenner saken. Og bruker barnet sensor, vil telefonen ofte være mottakeren – da må telefonregelen på skolen ha et unntak som er avklart på forhånd, ikke et som barnet må argumentere for. Hvordan sensorene virker, står i CGM og sensor.

Føling i klasserommet

Føling er lavt blodsukker, under 4,0 mmol/L. Tegnene er sult og lyst på noe søtt, svetting, skjelving, økt puls, trøtthet, hodepine og synsforstyrrelser, og mange beskriver at de føler seg rare innvendig og blir uvanlig muntre, sinte eller engstelige. Hos barn er det ofte atferden som endrer seg først. Symptomlisten står i føling – slik kjennes lavt blodsukker.

Behandlingen er raske karbohydrater: druesukker, sukkerbiter, juice, sukkerholdig brus eller glukosegel. Sjokolade egner seg dårlig, fordi fettet bremser opptaket. Etterpå måles det på nytt. Hele fremgangsmåten står i slik behandler du føling. Et barn som har vært lavt, kan være slitent og ukonsentrert resten av dagen selv etter at tallet er rettet opp, og det er normalt.

Turer, leirskole og overnatting

Leirskole, klassetur og overnatting hos venner er det mange foreldre gruer seg mest til, og det er også det barnet husker best hvis det ikke blir noe av. Utgangspunktet bør være at barnet skal være med, og at spørsmålet er hvordan, ikke om.

Det som må avklares på forhånd, er hvem som har det praktiske ansvaret gjennom døgnet, hvordan natten håndteres, hvor utstyret oppbevares, og hva som skjer hvis barnet blir sykt på tur. Blir barnet syk med feber eller oppkast, endrer insulinbehovet seg, og de reglene familien har fått utlevert, gjelder også på leirskole – de er gjennomgått i sykedagsregler. Bruker barnet sensor som foreldrene kan følge, blir mange av disse samtalene enklere.

Bursdager og klassefester hører til samme kategori: forutsigbare avvik som kan planlegges. Hvordan de løses uten at barnet blir stående utenfor, står i bursdager, godteri og fredagskos.

Hva vi ikke kan gi deg et endelig svar på

Selve regelverket for hva kommunen plikter å gjøre, ligger i barnehageloven og opplæringsloven, i rundskrivet om legemiddelhåndtering, og i kommunens egne rutiner. Vi gjengir ikke paragrafer vi ikke har kontrollert mot kilden, og vi anbefaler at du ikke stoler på andres gjengivelse heller – be kommunen om å vise deg rutinen sin skriftlig. En oversikt over rettighetene på dette området finner du i rettigheter i barnehage og skole.

Blir dere stående fast, finnes det flere veier videre: diabetessykepleieren på barneavdelingen, kommunens helsesykepleier, Diabetesforbundets rådgivningstjeneste og skolens egen ledelse. Er det behov for at en forelder er til stede for at barnet skal kunne være i barnehagen eller på skolen, er det også et spørsmål om ytelser fra NAV – vilkårene står i pleiepenger og omsorgspenger for foreldre. Det større bildet for familien ligger i diabetes hos barn og i resten av seksjonen om barn, ungdom og familie.

Vanlige spørsmål

Må skolen sette insulin på barnet mitt?

Hvem som gir insulin, avtales konkret mellom familien, skolen eller barnehagen og kommunen, ut fra barnets alder og hvor selvstendig det er. Håndtering av legemidler i barnehage, skole og skolefritidsordning er dekket av et eget rundskriv, og kommunen skal ha en skriftlig rutine du kan be om å få se.

Hva bør stå i planen for barnet på skolen?

Helsedirektoratet anbefaler at den beskriver aktivitetene barnet deltar i, når glukosen skal måles, hvilke karbohydrater barnet skal ha før, under og etter aktivitet, hvordan insulinet tilpasses, hvordan tidspunktet på dagen spiller inn, og hvilken tilrettelegging og oppfølging barnet trenger.

Hvem lærer opp de ansatte i barnehagen?

Sykehusets diabetesteam. De tverrfaglige teamene skal fungere som ressurs for helsepersonell og skoler i nærområdet, og spesialisthelsetjenesten har veiledningsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Be om at flere enn én ansatt får opplæringen.

Kan barnet dra på leirskole med diabetes?

Ja. Det som må avklares på forhånd, er hvem som har det praktiske ansvaret gjennom hele døgnet, hvordan natten håndteres, hvor utstyret er, og hva som gjøres hvis barnet blir sykt. Med en skriftlig plan og opplærte voksne er leirskole fullt mulig.