DPP-4-hemmere og sulfonylurea – de eldre tablettene, og hvem som må passe på føling

Av Sukkersyke.nets redaksjon · Ansvarlig redaktør Terje Moy · Oppdatert september 2026 · Faktasjekket mot Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for diabetes

Sulfonylurea og DPP-4-hemmere er tabletter som kan legges til når metformin ikke lenger holder blodsukkeret der det skal være. De står sidestilt i Nasjonal faglig retningslinje for diabetes, men de ligner ikke på hverandre: sulfonylurea senker blodsukkeret like mye som metformin, men kan gi føling og noe vektøkning. DPP-4-hemmere gir sjelden føling, men virker svakere.

De to gruppene er blitt de minst omtalte i diabetesbehandlingen, fordi oppmerksomheten har flyttet seg til sprøytene og til medisinene med hjertegevinst. De er likevel i bruk, de er rimelige, og for mange fungerer de godt. Forskjellen mellom dem er verdt å kjenne nettopp fordi den handler om noe du merker i kroppen.

To grupper, én plass i trappen

Når metformin alene ikke er nok, fører retningslinjen opp fem muligheter som ikke står i prioritert rekkefølge: sulfonylurea, DPP-4-hemmer, SGLT2-hemmer, GLP-1-analog og basalinsulin. Valget skal tilpasses den enkelte, og metformin fortsetter i alle kombinasjoner så lenge det tolereres og nyrefunksjonen tillater det.

Det retningslinjen legger vekt på, er at legemidlet bør ha dokumentert sikkerhet – enten gjennom lang klinisk erfaring eller gjennom kontrollerte langtidsstudier. Begge disse gruppene oppfyller det. Sulfonylurea har vært i bruk i mange tiår, og de nyeste DPP-4-hemmerne har vært gjennom store sikkerhetsstudier. Hvordan resten av trappen er bygd opp, står i oversikten over behandlingstrappen ved type 2.

Sulfonylurea: den som presser fram insulin

Sulfonylurea virker ved å få bukspyttkjertelen til å skille ut mer insulin. Det er en gammel og effektiv mekanisme, og den forklarer både styrken og svakheten ved gruppen. Glimepirid er det virkestoffet retningslinjen nevner oftest i norsk sammenheng.

På blodsukkeret er effekten god. Både en Cochrane-gjennomgang og en større metaanalyse fant at sulfonylurea gir omtrent samme reduksjon i HbA1c som metformin når legemidlene brukes hver for seg. Det er verdt å merke seg, fordi det motsier inntrykket av at gamle medisiner virker dårligere.

Gruppen har også en fordel retningslinjen løfter fram: den kan redusere risikoen for diabetiske senkomplikasjoner, dokumentert i den store UKPDS-studien. Det som derimot ikke er vist, er entydig positiv effekt på hjerte- og karsykdom og dødelighet. For glimepirid viste CAROLINA-studien tilsvarende effekt og sikkerhet som en DPP-4-hemmer på viktige kardiovaskulære utfall.

Ett funn om holdbarhet hører med: i ADOPT-studien, der nyoppdaget type 2 ble fulgt i flere år, sviktet behandlingen med ett legemiddel alene hos 34 prosent etter fem år med et sulfonylureapreparat, mot 21 prosent med metformin. Tabletten mister altså oftere taket over tid.

Føling – den viktigste forskjellen

Dette er punktet som skiller de to gruppene mest, og som du bør ta med deg inn i samtalen med legen.

Fordi sulfonylurea driver insulinutskillelsen uavhengig av hvor høyt blodsukkeret er, kan det presse verdien under normalen. Føling regnes fra under 4,0 mmol/L. Tallene fra fagkildene er tydelige: mild og moderat føling ble sett om lag fire ganger så ofte med sulfonylurea som med metformin i én analyse, og en Cochrane-gjennomgang fant nær tredoblet risiko for mild føling. For alvorlig føling fant samme gjennomgang en klart økt risiko, men dokumentasjonen er svakere, og hendelsene er sjeldne i absolutte tall.

Typiske tegn er sult og lyst på noe søtt, svetting, skjelvinger, økt puls, hodepine, synsforstyrrelser og en følelse av å være «rar innvendig» – du kan bli både munter, sint og engstelig. Hele bildet står i artikkelen om føling, og framgangsmåten når det skjer, i slik behandler du føling. Poenget er raske karbohydrater, ikke sjokolade – fettet bremser opptaket.

To praktiske følger av dette. Den ene: retningslinjen sier at kombinasjonen sulfonylurea og insulin øker risikoen for føling og oftest bør unngås. Den andre: bruker du en tablett som kan gi føling, er det en av de situasjonene der egenmåling faktisk er nyttig, selv om de fleste med type 2 ikke trenger å måle ofte. Hvordan du gjør det riktig, står i slik måler du blodsukkeret.

Og så er det førerkortet. Retningslinjen nevner selv at jobb og førerkort er avgjørende for medikamentvalget hos en god del pasienter, basert på Diabetesforbundets brukerundersøkelser. Etter en føling kan du ikke kjøre videre før blodsukkeret er over 5 mmol/L. Reglene er samlet i artikkelen om førerkort og diabetes – ta dem opp før legemidlet velges, ikke etterpå.

Vektøkningen

Sulfonylurea er assosiert med moderat vektøkning. Cochrane-gjennomgangen tallfester det: om lag 3,8 kilo mer enn med metformin alene, med et usikkerhetsintervall fra drøyt 3 til nær 4,5 kilo.

For en gruppe der de aller fleste allerede har overvekt, er det en reell ulempe, og den trekker i motsatt retning av behandlingsmålet om 5–10 prosent varig vektreduksjon. Retningslinjen peker derfor mot GLP-1-analoger og SGLT2-hemmere når overvekt er et vesentlig problem. Samtidig viser pasientundersøkelser at nettopp vektkontroll er det brukerne selv vektlegger mest – så dette er et hensyn som hører hjemme i samtalen. Hva som faktisk flytter vekten, regner vi på i artikkelen om vektnedgang ved type 2.

DPP-4-hemmere: mildere, men svakere

DPP-4-hemmere virker på en annen måte. De bremser nedbrytningen av kroppens egne inkretinhormoner, slik at signalet fra tarmen til bukspyttkjertelen varer lenger rundt måltidene. Virkestoffene som nevnes i norsk sammenheng, er linagliptin, sitagliptin og saksagliptin – alle slutter på «-gliptin».

Fordelene retningslinjen fører opp, er at gruppen sjelden gir føling, ikke gir vektøkning, og generelt tolereres godt. Sikkerhetsstudier med linagliptin, saksagliptin og sitagliptin viser nøytralitet på kardiovaskulære utfall sammenlignet med placebo. For linagliptin gjelder det også sammenlignet med et sulfonylureapreparat.

Prisen er effekten. En metaanalyse fant at DPP-4-hemmere senket HbA1c mindre enn metformin gjorde, med moderat evidens bak. Det er også derfor retningslinjen sier at hvis HbA1c skal senkes med mer enn 22 mmol/mol – altså 2 prosentpoeng – bør man heller velge insulin eller en GLP-1-analog, fordi de øvrige alternativene virker svakere.

En nyanse verdt å ta med, fordi den ikke er helt enkel: samme metaanalyse fant at DPP-4-hemmere ga litt økt vekt sammenlignet med metformin, selv om gruppen ellers omtales som vektnøytral. Vektnøytral betyr altså «ikke vektøkende som sulfonylurea», ikke «uten virkning på vekten i det hele tatt».

Bivirkninger ved DPP-4-hemmere

Gruppen tolereres godt av de fleste, men retningslinjen nevner noen forhold som er verdt å kjenne igjen.

• Elveblest og angioødem, altså hevelse i hud og slimhinner, forekommer sjelden – men risikoen er særlig omtalt ved samtidig bruk av ACE-hemmer eller angiotensin-2-blokker mot høyt blodtrykk
• Akutt betennelse i bukspyttkjertelen kan muligens forekomme, men er sjelden
• For saksagliptin er det sett flere sykehusinnleggelser for hjertesvikt i én stor studie, og funnet er ikke forklart
• Dosen av enkelte DPP-4-hemmere må reduseres ved nedsatt nyrefunksjon

Hevelse i lepper, tunge eller svelg, eller pustevansker, er akutt og skal håndteres som det – ring 113. Sterke, vedvarende magesmerter som stråler mot ryggen, gjerne med kvalme og oppkast, skal vurderes av lege samme dag.

Én kombinasjon frarådes faglig: DPP-4-hemmer sammen med GLP-1-analog. Begge virker gjennom inkretinsystemet, og effekten er allerede tatt ut med GLP-1-analogen alene.

Når brukes de fortsatt – og hva du bør spørre om

Begge gruppene har sin plass. Sulfonylurea er rimelig, virker godt på blodsukkeret og har lang erfaring bak seg. DPP-4-hemmere er milde, enkle å bruke og gir sjelden føling. Det som skal avgjøre, er hvordan profilen passer med livet ditt.

Nyrefunksjonen er den vanligste grunnen til at bildet endrer seg. Ved redusert eGFR har sulfonylurea forlenget virketid, og risikoen for føling øker. For enkelte DPP-4-hemmere må dosen ned. Det er en av grunnene til at nyreprøvene på kontrollen ikke bare handler om nyrene – mer om det i artikkelen om nyrer og nefropati.

Effekten vurderes på HbA1c, ikke på enkeltmålinger. Hva prøven viser, står i artikkelen om HbA1c, og skal du regne om mellom prosent og mmol/mol, gjør HbA1c-kalkulatoren jobben. Behandlingsmålet er individuelt: for de fleste omkring 53 mmol/mol (7 prosent), men høyere der risikoen for føling er stor – og det er nettopp dette som gjør valget av legemiddel og valget av mål til to sider av samme sak.

Virker ikke tablettene godt nok, er neste trinn ofte insulin, som vi går gjennom i når type 2 trenger insulin. Hva legemidlene koster deg over disk, står i gjennomgangen av blå resept ved diabetes – merk at ikke alt har generell refusjon. Resten av behandlingsformene finner du i seksjonen om behandling av diabetes. Uansett hva du bruker: endre aldri dosen og slutt aldri med et legemiddel på egen hånd.

Vanlige spørsmål

Kan man få føling av tabletter mot diabetes type 2?

Ja, av sulfonylurea. Gruppen får bukspyttkjertelen til å skille ut mer insulin uavhengig av blodsukkernivået, og mild til moderat føling ble sett flere ganger så ofte som med metformin. DPP-4-hemmere gir derimot sjelden føling.

Hva er forskjellen på sulfonylurea og DPP-4-hemmere?

Sulfonylurea senker HbA1c omtrent like mye som metformin, men kan gi føling og rundt 3,8 kilo vektøkning. DPP-4-hemmere gir sjelden føling og regnes som stort sett vektnøytrale, men senker HbA1c mindre. Begge er blant fem likestilte andrevalg etter metformin.

Er gamle diabetestabletter dårligere enn de nye?

Ikke på blodsukkeret. Retningslinjen anbefaler at man velger legemidler der sikkerheten er dokumentert gjennom lang erfaring eller langtidsstudier, og begge disse gruppene oppfyller det. Forskjellen ligger i bivirkningsprofilen og i at enkelte nyere legemidler har dokumentert gevinst ved etablert hjerte- eller nyresykdom.

Hvorfor vil legen ikke gi meg sulfonylurea sammen med insulin?

Fordi kombinasjonen øker risikoen for føling, og retningslinjen sier at den oftest bør unngås. Begge virker på samme måte i den forstand at de kan dra blodsukkeret under normalen, og risikoen legger seg oppå hverandre.