Får barna mine diabetes? Slik ser risikoen ut for barn av foreldre med diabetes

Av Sukkersyke.nets redaksjon · Ansvarlig redaktør Terje Moy · Oppdatert september 2026 · Faktasjekket mot Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for diabetes

Norske tall gir ett klart svar: har et barn en førstegradsslektning med diabetes type 1, er risikoen om lag fem til ti ganger høyere enn hos barn uten. Samtidig hadde bare 0,64 prosent av befolkningen type 1 i 2025, og de aller fleste som får sykdommen, har ingen nær slektning med den. Begge setningene er sanne på én gang, og det er nettopp det som gjør spørsmålet så vanskelig å svare på over kjøkkenbordet.

Spørsmålet kommer som regel fra en forelder som selv har fått diagnosen, og som sitter igjen med en følelse av å ha gitt videre noe uønsket. Det er verdt å si med én gang at arv er én av flere brikker, at den ikke er noe du har valgt, og at det for type 1 ikke finnes holdepunkter for at foreldrenes utdanning, inntekt eller levevaner påvirker barnets risiko – verken i Norge eller internasjonalt.

Det korte svaret – og hva tallene ikke sier

De norske kildene oppgir familierisiko som ett samlet tall for førstegradsslektninger: forelder, søsken eller barn. Folkehelseinstituttet skriver at familiehistorie er forbundet med en om lag fem til ti ganger økt risiko for type 1, og legger til at de fleste som får sykdommen, ikke har noen slik slektning.

Du vil finne tabeller på nettet som deler dette opp – egne prosenter for barn av mødre, av fedre og av søsken. Vi gjengir dem ikke, for de tallene står ikke i de norske kildene vi bygger på, og de spriker mellom studier fra ulike land og tidsperioder. Et tall uten kilde er en påstand, og i et spørsmål som dette er det påstanden folk husker.

Det samme gjelder type 2. Det finnes ingen norsk brøk for «hvor stor sjanse har barnet mitt». Det som finnes, er kunnskap om hvordan risikoen bygges opp – og den er faktisk mer nyttig, fordi deler av den lar seg påvirke. Mekanismen bak arvegangen er gjennomgått for seg i artikkelen om arv og diabetes.

Type 1: en høyere risiko, fra et lavt utgangspunkt

Ved type 1 arves ikke blodsukkerreguleringen, men immunforsvarets innstilling. Varianter av HLA-genene avgjør mye av sårbarheten, og noen varianter er tvert imot forbundet med svært lav risiko. Det forklarer hvorfor to søsken med samme foreldre kan havne helt ulikt.

At genene ikke gjør hele jobben, ser man på utviklingen over tid. Blant norske barn under 15 år har antallet nye tilfeller økt fra om lag 23 til 43 per 100 000 per år fra 1990 til 2025. Arveanleggene i befolkningen har ikke endret seg på den tiden. Ukjente miljøfaktorer må altså spille inn, men forskningen har ennå ikke pekt ut noen som lar seg påvirke – og det betyr i praksis at det ikke finnes noe konkret du kan gjøre for å forebygge type 1 hos barnet ditt.

Det er en beskjed med to sider. Den er frustrerende, fordi den ikke gir deg en oppgave. Og den er befriende, fordi den fjerner grunnlaget for dårlig samvittighet: Folkehelseinstituttet finner ingen klare forskjeller i type 1 etter foreldrenes sosioøkonomiske situasjon. Sykdommen rammer på tvers av inntekt, utdanning og matvaner.

Type 2: arven som deles med kjøkkenet

Ved type 2 er bildet motsatt. Her er arven spredt over et stort antall genvarianter som hver for seg betyr lite, men som til sammen kan bety mye – og her finnes det faktisk noe å gjøre.

En analyse fra Helseundersøkelsene i Trøndelag, basert på over en million genetiske varianter, viser at økningen i forekomst de siste tiårene har vært klart mest markant blant dem med høy genetisk risiko. Samtidig har slike genetiske markører bare moderat verdi til å forutsi hvem som får sykdommen, når det først er tatt hensyn til kroppsmasseindeks, blodtrykk, alder, kjønn, familiehistorie, fysisk inaktivitet og blodfettstoffer. Med andre ord: det legen allerede kan måle, sier det meste av det genene kunne fortalt.

Familier deler dessuten mer enn gener. De deler måltidsrytme, matbutikk, aktivitetsnivå og hvor ofte bilen brukes på korte turer. Når type 2 går igjen i en slekt, lar det seg sjelden avgjøre hvor mye som er arv og hvor mye som er delt hverdag. Heldigvis peker begge deler mot det samme: hverdagsaktivitet og et kosthold i tråd med de norske kostrådene virker uansett hvilken av de to som dominerer. Det mest undervurderte tiltaket er også det enkleste – aktivitet i hverdagen teller mer enn treningsøkter noen ganger i uka.

Og en viktig presisering for norske forhold: type 2 hos barn er sjeldent her. Minst 95 prosent av all diabetes i aldersgruppen 0 til 17 år er type 1, og det er registrert bare åtte nye tilfeller av type 2 hos barn. Uansett hva du leser om utviklingen i andre land, er ikke dette et scenario du trenger å planlegge barndommen rundt.

Når mor har hatt svangerskapsdiabetes

En gruppe foreldre stiller spørsmålet av en litt annen grunn: mor hadde forhøyet blodsukker i svangerskapet. Her viser forskningen at barn av kvinner med svangerskapsdiabetes har økt risiko for å utvikle type 2-diabetes og fedme senere i livet.

Det er ikke en dom over barnet, og det gir ingen grunn til å følge med på vekten til en femåring. Men det er et argument for at familien holder fast ved de vanlige kostrådene og et aktivt hverdagsliv – tiltak som uansett gjelder alle. Mor selv har for øvrig den største gevinsten av oppfølging her: tidligere svangerskapsdiabetes er en av tilstandene der legen kan måle HbA1c direkte i stedet for å fylle ut et risikoskjema. Hva tilstanden er, står i artikkelen om svangerskapsdiabetes, og den praktiske oppfølgingen i oppfølging og kosthold ved svangerskapsdiabetes.

MODY: det ene tilfellet med et eksakt tall

Det finnes én situasjon der arvegangen faktisk lar seg regne ut. Ved monogen diabetes skyldes sykdommen en feil i ett enkelt gen, og den vanligste formen kalles MODY. Arvegangen er autosomalt dominant, og det betyr at hvert barn av en bærer har 50 prosent sannsynlighet for å arve genfeilen.

Tre kjennetegn utløser mistanke: diabetes i hver generasjon i familien, debut hos minst ett familiemedlem før 25 års alder, og svikt i betacellenes funksjon. Kjenner du deg igjen i dette mønsteret, er det verdt å ta det opp med legen – ikke bare for barnas skyld, men fordi diagnosen endrer behandlingen. Enkelte MODY-former behandles helt annerledes enn type 1 og type 2. Kjennetegnene er beskrevet i artikkelen om MODY, og de sjeldne formene som debuterer før seks måneders alder i artikkelen om neonatal diabetes.

Etnisk bakgrunn peker to veier

Har familien bakgrunn fra Asia eller Afrika, gjelder to opplysninger samtidig, og de trekker i hver sin retning. Risikoen for type 2 er som gruppe to til tre ganger høyere enn hos personer født i Norge, og sykdommen kommer ofte tidligere og ved lavere vekt. For type 1 er det motsatt: nye tilfeller blant barn og unge er lavere blant innvandrere fra blant annet India og Pakistan enn blant etnisk norske.

Praktisk betyr det første at fastlegen bør kontrollere HbA1c årlig fra 25 års alder hos personer med bakgrunn fra Asia og Afrika, med mindre risikoen framstår som lav. Det er også verdt å vite at den vanlige risikokalkulatoren ikke kan brukes her – den undervurderer risikoen i disse gruppene. Tallene og hva de betyr for oppfølgingen, står i artikkelen om etnisitet og diabetesrisiko.

Tegnene du skal kjenne – og overvåkingen du skal droppe

Det finnes ingen gentest som er nyttig ved vanlig type 1 eller type 2, og det anbefales ikke å screene friske barn. Å måle blodsukkeret til et barn uten symptomer, gir deg ingen trygghet som varer til neste uke – bare en ny måling å vente på.

Det som faktisk beskytter, er å kjenne igjen tegnene tidlig, slik at diagnosen ikke settes først når barnet er alvorlig sykt. De tre vanligste ved type 1 er at barnet drikker mer enn før, tisser ofte og mye, gjerne flere ganger om natta, og går ned i vekt uten å spise mindre. De kan utvikle seg over uker. Gjennomgangen står i artikkelen om symptomer på diabetes hos barn.

Helsenorge har en nyansering som er verdt å ta med når du først har begynt å følge med: har barnet bare noen få av de øvrige symptomene, og ingen av de tre vanligste, har det som regel ikke sykdommen. Hele bildet for foreldre er samlet i artikkelen om diabetes hos barn.

Når barnet blir voksent

Det du kan gi videre som er mer verdt enn bekymringen, er informasjon. Diabetes i nær familie er en av tingene fastlegen uttrykkelig skal vurdere risiko ut fra, sammen med overvekt, fysisk inaktivitet og bakgrunn fra Asia eller Afrika – men det står ikke alltid i journalen. Et voksent barn som vet hvem i slekten som har hatt diabetes, og hvor gamle de var da den kom, har noe legen ikke finner andre steder.

For voksne over 45 år med etnisk europeisk bakgrunn er skjemaet på Diabetesrisiko.no første skritt, og familiehistorie er ett av punktene i det. En skår på 15 eller høyere følges opp med en HbA1c-måling; ved skår mellom 15 og 20 utvikler én av tre diabetes i løpet av ti år, ved skår over 20 gjelder det én av to. Du kan prøve risikotesten for type 2 selv, men husk at den ikke er validert under 45 år og ikke erstatter en prøve. Ligger resultatet i gråsonen mellom 42 og 47 mmol/mol, er det et varsel det går an å handle på – det er tema i artikkelen om prediabetes. Er det allerede et barn med diagnose i familien, er også søsknene verdt en tanke. Grunnlaget for det hele finner du i seksjonen om diabetes og årsakene.

Vanlige spørsmål

Hvor stor er sjansen for at barnet mitt får diabetes type 1?

Har barnet en forelder, et søsken eller et barn med type 1, er risikoen om lag fem til ti ganger høyere enn ellers. Utgangspunktet er lavt – 0,64 prosent av befolkningen hadde type 1 i 2025 – så de aller fleste barn av foreldre med sykdommen får den ikke. De norske kildene oppgir ikke egne tall for om det er mor eller far som har diagnosen.

Kan jeg forebygge at barnet mitt får type 1?

Nei, det finnes ingen dokumenterte tiltak. Forskningen vet at ukjente miljøfaktorer påvirker risikoen, men har ikke identifisert noen som lar seg påvirke. Det viktigste du kan gjøre, er å kjenne igjen tørste, hyppig vannlating og vekttap tidlig, slik at diagnosen ikke settes først når barnet er alvorlig sykt.

Bør barna mine testes for diabetes?

Ikke rutinemessig. Det anbefales ikke å screene friske personer, og det finnes ingen nyttig gentest ved vanlig type 1 eller type 2. Gentest er derimot aktuelt ved mistanke om monogen diabetes, altså MODY og de formene som debuterer før seks måneders alder. Legen vurderer om utredning er riktig.

Er type 2 hos barn vanlig i Norge?

Nei. Minst 95 prosent av all diabetes i aldersgruppen 0 til 17 år er type 1, og det er registrert bare åtte nye tilfeller av type 2 hos barn her i landet. Bildet er et annet i flere andre land, men norske tall gir ikke grunnlag for å si at type 2 brer om seg blant barn her.