Diabetes blant innvandrere i Norge – hva studiene viser

Av Sukkersyke.nets redaksjon · Ansvarlig redaktør Terje Moy · Oppdatert september 2026 · Faktasjekket mot Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for diabetes

Folkehelseinstituttet oppsummerer forskningen kort: innvandrere med opprinnelse fra Asia og Afrika har som gruppe to til tre ganger høyere risiko for diabetes type 2 enn personer født i Norge. Det tallet er godt dokumentert i norske registerstudier. Mindre kjent er det som går motsatt vei – færre nye tilfeller av type 1 blant barn og unge med bakgrunn fra India og Pakistan – og det som skiller aller mest: svangerskapsdiabetes.

Statistikk om helse og innvandring blir fort lest som en dom over hvordan folk lever. Det er ikke det studiene måler. De måler hvor mange som har en diagnose, i hvilke aldre den kommer, og hvor godt helsetjenesten treffer med oppfølgingen. Det siste er den delen vi faktisk kan gjøre noe med, og det er derfor den får mest plass her.

Hva de norske studiene faktisk måler

Anslaget på to til tre ganger høyere risiko bygger på store norske registerstudier, senest arbeidene til Rabanal og medarbeidere fra 2013 og Hindenes og medarbeidere fra 2026. De sammenligner hvor mange som har fått en diagnose, i grupper definert etter fødeland eller foreldrenes fødeland. Det er et gruppetall, ikke en spådom for enkeltpersoner, og det holder ikke som argument for hva en bestemt person bør gjøre.

«Asia og Afrika» er dessuten en grov inndeling. Under den samlebetegnelsen ligger befolkninger med svært ulik forekomst, og Helsedirektoratets retningslinje ber helsetjenesten være særlig oppmerksom på økt risiko hos personer med opprinnelse i Sørøst-Asia og Midtøsten. Retningslinjen skriver også rett ut at det er viktig å differensiere innvandrerbefolkningen i ulike etniske grupper, i stedet for å behandle den som én. Samlebildet for hele landet står i oversikten over diabetes i Norge – tall og utvikling, og selve risikotallene er samlet i artikkelen om etnisitet og diabetesrisiko i Norge.

Et forbehold til: registertall fanger bare dem som har fått en diagnose. Anslagsvis titusenvis av nordmenn går rundt med uoppdaget diabetes type 2 uten å vite det, og hvor mange det er i hver gruppe, vet vi ikke. Når sykdommen i tillegg debuterer tidligere i enkelte grupper, er det grunn til å tro at mørketallene ikke fordeler seg jevnt.

Type 1 går den andre veien

Dette er nyansen som nesten alltid faller ut. Antall nye tilfeller av diabetes type 1 blant barn og unge er lavere blant innvandrere fra India og Pakistan og en del andre land i Asia og Sør-Amerika enn blant etnisk norske barn. Funnet er fra Dzidzonu og medarbeidere i 2015, og det er stikk motsatt av mønsteret for type 2.

Forklaringen er at dette er to forskjellige sykdommer som bare deler navn. Type 1 er en autoimmun tilstand der immunforsvaret ødelegger insulinproduserende celler, og Norge ligger sammen med Finland og Sverige helt i verdenstoppen i nye tilfeller hos barn. Type 2 handler om insulinresistens og gradvis sviktende insulinproduksjon. Skillet er grundig beskrevet i artikkelen om forskjellen på type 1 og type 2.

Det praktiske poenget er at en familie med bakgrunn fra Sør-Asia ikke har grunn til å frykte type 1 hos barna mer enn andre familier – snarere tvert imot. Symptomene er likevel de samme og skal kjennes igjen like raskt, uansett bakgrunn: stor tørste, hyppig vannlating, vekttap og tretthet hos et barn er grunn til å kontakte lege samme dag.

Svangerskapsdiabetes er den største forskjellen

Ingen andre tall i dette feltet spriker så mye. I fire norske undersøkelser der alle gravide ble testet med glukosebelastning, lå forekomsten samlet på 10,3 prosent med 2017-kriteriene. Fordelt på bakgrunn var den 27,0 prosent blant kvinner med etnisk opprinnelse utenfor Europa og 7,8 prosent blant kvinner med europeisk bakgrunn.

Tallene kommer fra studier med universell testing, altså der alle ble testet. Den landsdekkende registerstatistikken viser lavere tall, sannsynligvis fordi ikke alle gravide i Norge testes systematisk, og fordi rapporteringen er mangelfull. Forskjellen mellom de to kildene er i seg selv et poeng: en tilstand som ikke gir symptomer, finnes bare hvis noen leter.

Svangerskapsdiabetes testes vanligvis i uke 24 til 28 med glukosebelastning, ikke med HbA1c, og går som regel over etter fødselen. Den øker likevel risikoen for type 2 senere i livet, og kontrollene etterpå er derfor ikke en formalitet. Oppfølgingen underveis og kostrådene som hører til, står i artikkelen om svangerskapsdiabetes – oppfølging og kosthold.

Derfor gjør fastlegen noe annet

Helsedirektoratets retningslinje gir to konkrete avvik fra den vanlige framgangsmåten. Det første: med mindre den kliniske risikoen framstår som lav, bør HbA1c kontrolleres årlig hos personer med bakgrunn fra Asia og Afrika fra 25 års alder. Det er tjue år tidligere enn aldersgrensen som ellers gjelder for risikovurdering.

Det andre: risikokalkulatoren på Diabetesrisiko.no kan ikke brukes hos etniske minoriteter med høy risiko, fordi den undervurderer risikoen. Skjemaet er bygget på en europeisk befolkning, og når sykdommen debuterer 10 til 15 år tidligere og ved lavere grad av overvekt, gir en lav skår falsk trygghet. Da anbefales en HbA1c-prøve i stedet. Årsakene til at kroppen reagerer annerledes ved lavere vekt, har vi samlet i artikkelen om hvorfor risikoen er høyere ved sørasiatisk bakgrunn, og grenseverdiene selv står i gjennomgangen av midjemål og grenseverdier for ulike befolkningsgrupper.

Én ting retningslinjen ikke sier, er at Norge screener innvandrergrupper. Det anbefales uttrykkelig ikke å screene utvalgte befolkningsgrupper. Forskjellen er ikke flisespikkeri: den ene modellen kaller folk inn på grunn av hvor de kommer fra, den andre ber legen om å være oppmerksom og tilby en blodprøve når det er grunn til det.

Møtet med helsetjenesten

Retningslinjen har et eget kapittel om kulturelle, etniske og språklige forhold, og utgangspunktet er uttalt: målet er likeverdig behandling til alle, uavhengig av kjønn, alder, religion og etnisk bakgrunn. Samtidig erkjenner den at forståelsen av hva sykdom er, hva behandling innebærer og hva som forventes av en pasient, ikke er den samme overalt. En eldre norsk enkeltstudie beskriver at behandlingsregimet i Norge kunne være vanskelig både å forstå og å akseptere for pasienter med annen kulturbakgrunn.

Det er verdt å oversette til noe praktisk. Diabetesoppfølging i Norge bygger på at du selv styrer store deler av behandlingen mellom legetimene, at du møter til årskontrollen selv om du er frisk, og at du sier fra når noe ikke fungerer. Ingen av delene er selvforklarende, og et startkurs er ofte det stedet brikkene faller på plass. Hvordan hele apparatet henger sammen, står i artikkelen om diabetesomsorgen i Norge.

Tolk er en rettighet

Retningslinjen gir en sterk anbefaling om bruk av kvalifisert tolk som snakker pasientens foretrukne språk. Begrunnelsen er dels juridisk – pasient- og brukerrettighetsloven gir rett til tilrettelagt informasjon og til å medvirke – og dels målbar. Studiene som ligger bak, viser at bruk av tolk hos personer med begrenset språkkompetanse henger sammen med færre akuttinnleggelser knyttet til diabetes og med bedre langtidsblodsukker.

Motsatt vei er bildet like tydelig: pasienter som ikke snakker tilstrekkelig norsk, får oftere dårligere forebyggende tjenester, mindre kontinuitet i behandlingen og større problemer med å forstå det som blir anbefalt. Språkbarrierer henger sammen med redusert bruk av legemidler, flere sykehusinnleggelser og lengre opphold. Dette er ikke en beskrivelse av pasientene, men av hva som skjer når informasjonen ikke kommer fram.

Praktisk: du kan be om tolk når du bestiller time, og tolketjenesten kan også tilby telefontolk. Å bruke et barn eller en ektefelle som tolk er en dårlig løsning, både fordi fagordene er vanskelige og fordi noen tema ikke egner seg. Både Helsenorge og Diabetesforbundet har dessuten skriftlig informasjon om diabetes på flere språk, og den er nyttig å ha med hjem til resten av familien.

Sosiale forhold teller med

Risiko fordeler seg ikke bare etter bakgrunn, men også etter arbeidstid, økonomi, bosted og hvor mye av hverdagen som går med til å få ting til å gå rundt. Retningslinjen peker på at risikovurdering hos fastlegen trolig kan utjevne forskjeller, fordi de med høyest risiko da får oppfølging – men bare hvis tiltakene faktisk er tilpasset ulike sosioøkonomiske og etniske grupper. Et kurs som forutsetter dagtid, bil og flytende norsk, treffer ikke alle likt.

Det samme gjelder aktivitet. Anbefalingene om fysisk aktivitet er de samme for alle, men retningslinjen ber om at veiledningen bygger på en helhetlig vurdering som også tar hensyn til kulturell bakgrunn. For noen betyr det kjønnsdelte tilbud, for andre at turen i nabolaget teller like mye som treningssenteret. Skiftarbeid og lange arbeidsdager slår dessuten inn på tvers av bakgrunn – det gjelder like mye for kjøkken fra Øst-Europa, som vi har sett på i artikkelen om polsk og østeuropeisk hverdagsmat.

Kostveiledningen skal bygge på det som allerede er der

Helsedirektoratet foreslår at personer med diabetes og innvandrerbakgrunn får kostveiledning tilpasset religion, tradisjon og kultur. De generelle kostrådene gjelder også her – de skal tilrettelegges, ikke byttes ut. Retningslinjen nevner uttrykkelig at enkelte matvarer ikke brukes av religiøse grunner, for eksempel svin, og at rådene må ta hensyn til det.

Så kommer den setningen som sjelden siteres: mange innvandrergrupper har en rik tradisjon for å bruke mye og varierte grønnsaker, og bred erfaring med belgfrukter, linser og bønner – noe som er gunstig ved diabetes og bør vektlegges i rådgivningen. Det er ikke en høflighetsfrase. Belgfrukter er blant de få enkeltgrepene som gir målbar effekt på langtidsblodsukkeret, og et kjøkken som allerede bruker dem daglig, har et forsprang.

Forskningen bak anbefalingen viser at kulturelt tilpasset veiledning virker, og at effekten var målbar også tre år etter at tiltaket var avsluttet. Den viser samtidig at hensynet til familiens ønsker ofte veier tyngre enn kunnskapen om hva som er sunt – noe som sier mer om hvordan råd bør gis enn om hvem som får dem. Grunnprinsippene ligger i kosthold ved diabetes, og resten i seksjonen om mat, kultur og bakgrunn – blant annet hvordan tallene ser ut for sørasiatisk kjøkken og for fasten under ramadan.

Vanlige spørsmål

Har innvandrere høyere risiko for diabetes i Norge?

For type 2 er svaret ja på gruppenivå: innvandrere med opprinnelse fra Asia og Afrika har to til tre ganger høyere risiko enn personer født i Norge. For type 1 er det motsatt blant barn og unge fra blant annet India og Pakistan. Begge deler er gruppetall og sier ingenting sikkert om den enkelte.

Fra hvilken alder bør jeg ta HbA1c-prøve?

Har du bakgrunn fra Asia eller Afrika, anbefaler Helsedirektoratet årlig måling fra 25 års alder, med mindre den kliniske risikoen framstår som lav. Ellers er utgangspunktet 45 år, og da brukes et risikoskjema først. Prøven tas hos fastlegen.

Har jeg rett på tolk hos legen?

Retningslinjen gir en sterk anbefaling om kvalifisert tolk som snakker språket du foretrekker, og retten til tilrettelagt informasjon følger av lovverket. Si fra når du bestiller time, så ordnes det – ofte som telefontolk. Bruk helst ikke familiemedlemmer som tolk.

Screener Norge innvandrergrupper for diabetes?

Nei. Det anbefales ikke å screene utvalgte befolkningsgrupper. Det retningslinjen ber om, er at fastlegen er oppmerksom på økt risiko og tilbyr en blodprøve etter en individuell vurdering – ikke at noen kalles inn på grunn av hvor de kommer fra.